Forord

Denne kronikken er et svar til en pågående diskusjon i Discorden vår. Kronikken er ment som en form for løpende dialog mellom Freeset, Bifrost og andre brukere i felleskapet, de spørsmålene, temaene og innsiktene som de presenterer, og mine synspunkter om anarkokapitalisme og anarkisme. Freeset presenterte i diskusjonsforumet fem temaer og spørsmål knyttet til disse om anarkisme og anarkokapitalisme. Temaene er:

1) Staten og «den sterkestes rett», 2) Veldedighet som erstatning for velferd, 3) Markedsmakt og kundekontroll, 4) Privatskoler og disiplin og 5) To «naturlige» lover er ikke nok.

Spørsmålene og innholdet under temaene Freeset presenterer i Discorden er såpass omfattende, at jeg velger å skrive en kort (eller lang) kronikk per tema, for å forsøke etter beste evne å svare på de spørsmålene han har. Tidligere har jeg nevnt at jeg kom til å gå igjennom en artikkel skrevet av Lewellyn Rockwell Jr., fra boken hans Anti State: An Anarcho Captitalist Manifesto, men det går jeg tilbake på. Etter å ha tenk over saken, og lest mer fra diskusjonsforumet, finner jeg det mye mer interessant å forsøke å skrive fra levra.

En liten kommentar til før vi setter i gang. Sånn rent pratisk er det rimelig hektisk her hjemme, siden vi har en liten krabat som opptar mye av tiden vår. Dermed er det ingen garanti for at jeg kan prioritere slike diskusjoner fremover, selv om jeg synes det er innmari gøy. Med det sagt, så kommer jeg til å gjennomføre disse fem temaene i fem kronikker, så får det ta den tiden det tar. Ikke forvent en masteroppgave her, dette er en fri diskusjon og jeg forventer selv både skriveleifer og store og små feil. Poenget her, som Freeset så fint sier i Discordserveren, er at vi har det gøy.

La oss da starte på den første utfordringen som Freeset presenterer slik:

Staten og «den sterkestes rett»
Du argumenterer for at dagens system allerede favoriserer de sterke. Det er sant at penger og makt påvirker samfunnet, men det betyr ikke at fraværet av stat vil gjøre det bedre. I et anarkokapitalistisk samfunn finnes ingen nøytral makt til å beskytte de svake – og uten regulering står de enda svakere. Historisk sett har fravær av stat ført til utnyttelse, vold og ekstrem ulikhet.

Staten og den sterkestes rett

Det er helt riktig at jeg argumenterer for at dagens «system» favoriserer de sterkeste. La oss først gjøre det klart hvem som er de sterke og svake, iallfall i mine øyne. Når vi snakker om de sterkeste tenker jeg på de som har mulighet til å dele ut kapital, eksempelvis sentralbankene, og de som er mottakere av denne goden. Det er her det starter, altså hvem det er som blir de ordentlige vinnerene og taperene i samfunnet. De som er mottakere av denne kapitalen, eksempelvis banker som «bailes», er urørlige og er aldri taperene når systemet faller sammen.

Videre ser vi tydelig hvordan bedrifter i dag favoriseres foran borgene, gjennom at staten subsidierer bedrifter som i korte ord ville ha gått konkurs om vi virkelig hadde hatt et fritt marked – altså ikke et støttestillas-marked, hvor stillasene er subsidier som du og jeg betaler. I dette tilfellet er vi virkelig taperne, fordi staten ser på bedriftene som entiteter som produserer kaptial og vekst for dem, og ser på meg og deg som lommebøker når bedriftene ikke klarer å stå på egne ben og må subsidieres.

Så vi kan se ut fra at sentralbankene styrer verdien av penger (gjennom inflasjon og deflasjon) og hvordan de aktivt velger vinnere, siden de pengene som skapes ut av tynn luft først deles ut til de store aktørere (eksempelvis andre banker) og helt til slutt havner hos borgeren, så er det helt klart vinnere og tapere ut fra systemet de har skapt, med vilje. Samtidig ser vi at den gjengse borger også er mindre verdt i samfunnet, siden det er de som må ta regningen for bedriftene når de feiler.

Symbiose mellom stat og elite

Over tid har eliten skapt en symbiose mellom de selv og staten. De bruker staten som et verktøy til å forme og utnytte befolkningen på ulike vis, gjennom myndighetenes «autoritet». Denne autoriteten gjøres legitim gjennom monopol på blant annet vold og valuta, mot at borgerne skal føle seg trygge og ha penger i sparebanken. Men, symbiosen går lengre enn det, fordi eliten misbruker den «legitime» autoriteten staten har karret til seg.

Det ser vi veldig tydelig gjennom å analysere hva politikerene (les elitens lakeier) egentlig gjør. De presenterer internasjonale agendaer som stadig sentralisering av makt og ressurser som noe positivt for oss alle sammen. Å gi nasjonal suverenitet over til en overnasjonal organisasjon blir omtalt som det riktige for å skape sikkerhet for borgerne. I den grad bruker verdenseliten, folkene som møtes på Davos og andre grupper og familier vi aldri hører om, politikere som marionetter for å fremme agendaer som slettes ikke er gunstige for oss.

Vi blir fra barnsben av lurt til å tenke at politikken og virkeligheten er høyre- eller venstreorientert. Du er på en side eller en annen, du er kapitalist eller sosialist. Du er for eller imot innvandring, du er for skatt eller imot skatt, du er for krig eller – gud forby – mot krig. Men det som egentlig er tilfellet er at vi alle sammen er på bånn, mens eliten sitter på toppen.

Vi er det James Corbett kaller downists, den nedre klasse, mens de er uppists, den øvre klasse – som fritt skal få styre og bestemme over deg, men er fritatt for alle regler selv. Politikere er uppists uavhengig av om de er på høyre eller venstresiden. La oss se på hvordan.

Venstre eller høyre, spiller ingen rolle

For eliten er det aller viktigste at de aldri mister makt, derfor er de nødt til å okkupere det lille spekteret vi har i politikken, noe de gjør både ideologisk og rent fysisk, ved at de opptar posisjoner i de ulike politiske retningene. Dette er pinlig synlig, ikke bare i norsk politikk men også ellers i verden. Et av de bedre eksemplene på hvordan dette foregår er hvordan vi til stadighet sentraliserer makt, ikke bare i politikken men også byråkratisk ved å sentralisere alt fra sykehus til politi.

Ved å gjøre det, sørger uppists – eliten, politikere osv – for at makten ikke lenger er lokal, altså nær deg, men at den er stadig mer global, altså nær dem og deres interesser. Det er derfor vi hvert valgår hører hvor bra alt skal bli for den gjengse nordmann, men når det kommer til stykket så er det noe helt annet som er på agendaen.

Så hvem er egentlig de sterke og svake her? Når vi diskuterer slik vi gjør, blir vi lurt inn i en diskusjon hvor rammene forteller oss at de svakeste er de i rullestol eller de som lever under fattigdomsgrensa. Men problemet er da at vi, som hverken er i rullestol eller lever under fattigdomsgrensa, da per definisjon er de sterke. Slik jeg ser det, er det ikke slik realiteten er. Sånn verden egentlig er, er vi på samme lag med rullestolbrukerne og de fattige, vi er egentlig like svake som dem – selv om vi kan ha bein og gå på eller større økonomiske ressurser.

Fraværet av stat eller en nøytral makt

Som jeg har forsøkt å peke til nå, så bruker de globale elitene statens «autoritet» til å gjennomføre sine agendaer, være det å undertrykke befolkningen ved å overvåke dem eller å tvinge igjennom helsetiltak som de tilfeldigvis tjener godt på, og her kommer vi til argumentet du presenterer om at et fravær av stat ikke nødvendigvis vil gjøre det bedre.

Ingen overraskelse her, jeg er uenig. Årsaken til at jeg er det, er at systemet slik det er nå er så gjennomsyret av global sentralisert kontroll, at det eneste som egentlig kan løse det er å ha total frihet til selvbestemmelse, men det kan du ikke ha med en stat.

I et statløst samfunn kan ikke eliter misbruke befolkningen slik de gjør i dag, fordi de ikke kan kreve inn skatt som videre brukes til å støtte deres agenda, eller tvinge borgere til å gjennomføre medisinske tiltak som de selv tjener penger på. Uten stat, kan ikke store bedrifter eller banker fortsette å misbruke befolkningen gjennom å utnytte det faktumet at de kan betale politikere (over eller under bordet) for å bli subsidiert på bekostning av skattebetalere. Uten stat kan ikke eliten sette i gang totalitære tiltak som å sensurere spesifikke meninger eller fengsle mennesker som ikke passer inn i den verdenen de ønsker å skape.

Kriminalitet, sykdom, fattigdom og utnyttelse forsvinner ikke i et statløst anarkistisk samfunn. Men den falske legitimiteten, symbiosen av stat og eliter bruker til å tvinge gjennom viljen sin vil ikke være der. Det vil ikke være en utopi, fordi det er uoppnåelig. De som snakker om utopiske ideologier, enten det er hos World Economic Forum eller i kommunistservere på Discord, har en egen agenda som handler mer om å sentralisere makt i egne hender, enn den handler om å gjøre hverdagen til folk bedre.

Jeg har beskrevet eliten og staten som de sterke, fordi det er det de er i systemet de har skapt, og alle oss andre som de svake. I et anarkistsamfunn vil det fortsatt eksistere sterke og svake aktører, men det vil ikke være mulig å misbruke en stat gjennom aggresjon og tvang på lik linje som vi ser i dag. I tillegg til det vil vi i et anarkistsamfunn se at de aktørene som opprettholder orden, som sørger for beskyttelse og forsvar og anses som lojale til individets rett til selvbestemmelse og eierett, være de aktørene som er mest populære blant borgerne.

Freeset nevner i sin kommentar at:

I et anarkokapitalistisk samfunn finnes ingen nøytral makt til å beskytte de svake – og uten regulering står de enda svakere.

Jeg vil da påpeke at som nevnt lenger opp i teksten er det ingen nøytral makt i dag som beskytter de svakeste. Etter min mening godtar vi den makten staten og eliten tiltar seg fordi de gjør det absolutte minimum for å sørge for å beskytte de svakeste. Videre vil jeg nevne at i et fritt marked, uten statlig regulering, vil det fortsatt oppstå «reguleringer», akkurat som det oppstår regler og samhandlingsplaner mellom nasjoner og individer, vil dette fortsette som før mellom bedrifter og andre entiteter. Det er fordi at «regulering» kom lenge før stat i det hele tatt eksisterte – vi har alltid forsøkt å ha føringer for hva som oppleves som riktig – det er ikke noe staten kom opp med på egen hånd.

I tillegg vil jeg nevne at i et helt fritt marked, er det dummeste du gjør å skade kundene dine, eller andre potensielle kunder. Dermed er det utrolig viktig å selvregulere, men det vil også mest sannsynligvis oppstå regulering mellom ulike aktører for å sørge for mest mulig trygghet. Det er ikke noen tvil om at vi ser veldig annerledes på ting, og det er egentlig veldig fint. Slik jeg ser det suger staten ut ressurser av befolkningen gjennom beskattning og elitene misbruker disse ressursene, som jeg da anser at de svakeste og de rundt dem fint kunne ha brukt selv.

La oss ta et eksempel. En familie har tre barn, hvor et av barna er multihandikappet. Begge foreldrene skatter altså omtrent 60% av all deres inntekt, gjennom inntektsskatt og alle mulige avgifter. Om vi da levde i et statløst samfunn ville denne familien i mine øyne stille mye sterke og kunne være mye mer tilstede for sitt multihandikappede barn, fordi de hadde hatt 60% prosent mer av sin opptjente kapital og de kunne til og med valgt å arbeide mindre for å fysisk være mer tilstede. I et statløst samfunn med et helt fritt marked, vil det også dukke opp mange aktører som ønsker å gi tjenester til mennesker i slike situasjoner.

Anarkistisk oppklaring

En ting vi må få unna er at i et anarkistisk samfunn er det ikke nødvendigvis slik at det ikke finnes lover og relger eller grupperinger som samler seg og har en leder. Formålet med anarkisme er at du skal kunne velge å ikke bli regjert, eller velge å bli regjert. Det skal være helt opp til deg.

En annen sak som er viktig å oppklare er at anarki ofte sammenlignes med eller ses på som et synonym for kaos. Dette er ikke tilfellet, selv om noen anarkister sikkert vil si seg enig i det, eller ønsker det. Etter mitt, og mange andre anarkisters syn, lever vi allerede i et anarkistisk samfunn – rett og slett fordi mesteparten av det vi foretar oss i vår hverdag ikke er styrt av andre enn oss selv. Anarkisme handler om selvbestemmelse, og muligheten til å ta valg over egen kropp, eiendeler og eget liv.

Frivillig samhandling er kjempeviktig innen anarkismen, som vil si at det finnes utrolig mange arenaer som allerede er i en anarkistisk tilstand. Nasjoner seg i mellom, er eksempelvis i anarkistiske tilstander, fordi land samhandler frivillig om avtaler og handel, uten at jeg ønsker å påpeke at det er perfekt.

Anarkismen peker også på at samhandlingssystemer, normer og relger oppstår i en naturlig tilstand. Vi kan som nevnt se at det skjer nasjoner i mellom, men det skjer også i andre arenaer som eksempelvis musikk. Hvem har skapt reglene innen musikk? Er det en enkelt person eller er det noe som har oppstått over tid som følge av mange individer som har kommet med sine kreative krefter? Musikk har mange «regler», og mange av de kan brytes, men mange av reglene er naturlige fordi de er det som er vakkert for oss å lytte på, eller gir mening på et dypere nivå. Akkurat som at noen akkorder gjør oss triste og passer godt sammen, er det sånn at noen handlingsmønstre oss mennesker i mellom gir mening fordi de skaper mer samhandling og produktivitet.

Dette er ikke for å si, at verden vil være perfekt under anarkisme, akkurat som den på ingen måte er perfekt nå. Noen mennesker vil alltid ønske å utnytte andre, uavhengig av hvilket styresett vi har. Men streben etter individuell frihet og selvbestemmelse er ufattelig viktig, ettersom det er nettopp det motsatte vi ser «demokratier» higer etter nå i dag.

Avsluttende tanker

Helt avslutningsvis nevner Freeset:

Historisk sett har fravær av stat ført til utnyttelse, vold og ekstrem ulikhet.

Det jeg tipper du tenker på i denne setningen, uten at jeg skal si for sikkert, er når stater kollapser som eksempelvis i Libya. Nå må det sies, at i sånne tilfeller ser vi ofte at det oppstår småstater eller krigshøvdinger som tar til seg makt i områder og misbruker både makten og borgere. Dette vil da være det motsatte av anarkisme, men kaoset er ofte forbundet med ordet.

Et statløst samfunn kan baserere seg på gjensidig samarbeid og desentralisert beslutningstaking, men det finnes også andre løsninger som blant annet direkte demokrati eller lokalforsamlinger. To eksempler som jeg finner nå er Zapatista-samfunnet i Mexico som eksisterer den dag i dag, og er autonome regioner utenfor den meksikanske regjeringens kontroll, og Rojava i Nord-Syria som opererer etter demokratisk konfederalisme. Begge legger vekt på desentralisert styring og fungerer uten en tradisjonell stat.

Okay, nå runder vi av her. Dette har vært veldig gøyalt, og jeg har lyst til å takke Freeset i Discordserveren vår for innspillene i serveren og for at han er en finasiell støttespiller av Ytringsforum. Det betyr sykt mye for meg, og jeg er evig takknemlig for det. Med det sagt, så håper jeg at Freeset og flere får noe nytte av disse kronikkene som kommer. Kronikkene kommer jeg til å legge ut gratis så alle i Discordserveren kan få henge med, og jeg inviterer alle til å sende inn kronikker til Ytringsforum om dere har noe på hjertet. Det kan være noe som er i nyhetsbildet akkurat nå, eller en mening som du har. Det hadde vært innmari kult om vi fikk noen andre artikkelforfattere inn her og. Det eneste jeg reserverer meg er retten til å kikke igjennom og til å ta sjefsavgjørelser.