Orwell was right

De aller fleste har lest boka 1984 av George Orwell, og om du ikke har gjort det, så vil jeg på det sterkeste anbefale deg det. 1984 er en dystopisk roman som foregår i et fiktivt totalitært samfunn kalt Oceania. Leseren følger Winston Smith, en mann som jobber for Partiet, ledet av den allestedsnærværende figuren Storebror. Samfunnet er preget av konstant overvåking (høres kjent ut?), der innbyggerne fratas personlig frihet (hm, høres også kjent ut), og historien omskrives kontinuerlig for å passe Partiets narrativ.

Gjennom boka viser Orwell hvordan propaganda, frykt og manipulasjon brukes til å kontrollere befolkningen. Vår mann Winston, blir til slutt oppdaget av Partiet, og etter brutal tortur i det fryktede Ministry of Love gir Winston opp sin motstand og erklærer lojalitet til Storebror.

Romanen står som en advarsel mot totalitarismens konsekvenser og blir referert til når folk beskriver hvilken retning samfunnet vårt beveger seg i eller hvor totalitært samfunnet vårt er i nåværende øyeblikk.

I tillegg til 1984 skrev Orwell en rekke bøker og kortere essays, blant annet Politics and the English language i 1946. Politics and the English language er et tynt lite hefte rent fysisk, men har et sterkt budskap om hvordan språket er et viktig verktøy i politikeres verktøykasse. De aller fleste har fått med seg budskapet fra 1984, enten gjennom boka eller filmen, men de færreste har hørt om Politics and and the English language.

Politics and the English language

Selv om Orwell i essayet skriver om det engelske språket i relasjon til politikk, så er teksten like relevant uavhengig av språk. Orwell trekker fram hvordan feige forfattere, journalister og politikere som ikke ønsker, eller ikke kan uttrykke seg i klartekst, bruker et intetsigende og vagt språk.

I essayet trekker Orwell fram at politikere bruker eufemismer og vage fraser for å gjøre grusomme handlinger mer spiselige. Han nevner for eksempel «pacification» som en måte å beskrive bombing av landsbyer på, eller «elimination of unreliable elements» for massehenrettelser. Dette handler om å fjerne det emosjonelle stinget fra handlingene og erstatte det med noe klinisk og distansert. Orwell sier at slikt språk ikke bare reflekterer dårlig tenkning, men aktivt former hvordan vi oppfatter virkeligheten – det blir et verktøy for makt.

Ofte overkompliseres språket ved å bruke jargong som ikke er hverdagslig, og Orwell peker også til at ord blir brukt til å gi legitimitet til enkelte påstander, ideologier eller holdninger. Eksempler som vi ser at det i dag er avisoverskrifter som sier: «Eksperter mener at …», «Forskningsinstitutt advarer mot …». Ord som eksperter gir en forskningsmessig legitimitet og uavhengighet. Det er relativt enkelt å se hvor bra det fungerer i dag, ettersom samfunnet vårt har blitt et teknokratisk samfunn, der alle stoler blindt på forskere og institutter.

En ting det snakkes om i dag, er hvordan ord som rasisme, nazisme og fascisme, totalt har mistet sin betydning. Dette snakker Orwell om i essayet, og forteller at allerede i 1946 (!) er ordet fascisme meningsløst og betyr lite annet enn «noe som en ikke liker». Det samme gjelder ordet demokrati, som han peker til at kan bety mange ulike ting og er noe et hvert regime ønsker å påkle seg. Andre ord som Orwell mener brukes på en uærlig måte blant forfattere, journalister og politikere er forsking, progressiv, klasse, totalitær, reaksjonær, likhet og bourgeois.

Når politikere vil argumentere for en sak søker de til å bruke språket for å legitimere handlinger befolkningen ellers ville ha vært imot. I stedenfor å fortelle i klartekst hva det er de ønsker å gjennomføre, snakker de gjennom sammensatte fraser som er ment til å presentere grusomme eller uetiske handlinger, uten å fremkalle mentale bildet av dem. Et eksempel på det er hvordan politikerne presenterte det å bombe Libya som en kamp mot en diktator, og en revolusjon for folket. Et annet eksempel er hvordan vesten skulle spre «demokrati» i midtøsten, men endte med å feile i både Irak og Afghanistan.

Dette er like relevant i dag som det var i 1946. Teksen er tidløs, og vi skal kikke litt på hvordan det er relevant for deg og meg, som er borgere i Norge.

Klimapolitikk

I mange land, spesielt i vesten, brukes begrepene «det grønne skiftet» eller «grønn omstilling» mye av politikere – norske politikere inkludert. Men hva betyr det egentlig? «Det grønne skiftet» er en frase som er ment til å fortelle deg noe. For det første brukes ordet grønt, som representerer noe godt og sunt ikke bare for naturen, men for deg og din familie også. Deretter kommer ordet skiftet, som gir oss et inntrykk av at her er det bare å skifte fra fossil energi til grønn energi. Hvem kan vel være uenig i noe sånt?

Norge fortsetter med å øke støtten til fornybar energi, samtidig som vi fortsetter å produsere olje på samme nivå som før. Klart vi må det, hvordan skal vi ellers tjene penger? I dette tilfellet her, tillater politikerene seg selv en godhetsposering som Orwell ikke hadde vært særlig begeistret for. De påstår at vi alle må bidra for å redde planeten, og bruker språket for å påvirke befolkningens opinion og virkelighet. Samtidig pådrar de seg kappen av å være helter, gjennom å bruke enorme summer av dine skattepenger på batterifabrikker og andre miljøtiltak, som så langt ikke har ledet noen særlig vei. Vindmøller er jo det store nye, men her kommer også tankene fra Orwell inn: Hvor bra for naturen er egentlig «fornybar» energi?

Folkets stemme

Valgkampen til Stortingsvalget i september 2025 er allerede i gang, og politikere kaster rundt seg med fraser som «lytte til folkets stemme» eller «ta hverdagen tilbake.» Men når du ser på partiprogrammene, er det ofte lite konkret bak disse slagordene. For eksempel har både Høyre og Arbeiderpartiet brukt «trygghet» som et buzzword i debatter om økonomi og forsvar, uten å definere hva det faktisk innebærer.

Hva betyr egentlig å ta hverdagen tilbake? Hva betyr det, at politikerene ønsker å lytte til folkets stemme? Dette er som Orwell ville ha sagt tomme metaforer og fraser. Disse frasene er ikke ment til å forplikte politikerene til noe som helst. Det er det som er så genialt. Tenk på det. Å ta hverdagen tilbake kan bety hva som helst, spesielt når politikerne kan stå på podier å si at: «Dette er en ny økonomisk virkelighet, og den må vi alle forholde oss til». Like tom setning det óg, men poenget er at det er enkelt for politikere å slippe unna konkrete forpliktelser når de bruker tomme metaforer og intetsigende fraser.

Ingen tvinges til å ta ansvar, og det er dét folk egentlig savner, noen som tar ansvar og faktisk gjennomfører det de sier de har tenkt. Men hvorfor er det så lett for velgerne å svelge disse frasene uten å kreve mer? Hvorfor er det sånn at Jens Stoltenberg kan komme tilbake til Arbeiderpartiet, og så mange plutselig får troa på at: «Nå blir alt bra igjen!»?

Geopolitisk uro

Nå er vi inne i en tid med internasjonal uro, skal vi tro politikerene våre og mediene. Med det bærer det seg også en hel haug av agendaer staten ønsker å gjennomføre, uavhengig av partiaffiliasjon. Det betyr at vi daglig kan lese hvor urolig verden er, og at våre politikere, redaktører, journalister og ikke minst eksperter, fint kan fortelle oss hva løsningen er: «EU». Ordene som repeteres for oss er blant annet «trygghet» og «nasjonal sikkerhet» og det er tydelig for oss som har øyne å se med, at dette er hvordan staten bruker språk som våpen for å forme opinionen, uten at vi skal merke det.

Jeg har snakket flere ganger før om hvordan staten og mediene bruker språk som våpen mot befolkningen. Dette er såre enkelt å se, spesielt når du snakker med kolleager, venner eller familie som daglig leser dinosaurmediene. Spesifikke ord og fraser brukes mot oss, for å fremkalle bilder, som videre påvirker hvordan vi oppfatter virkeligheten rundt oss. Dette er de som styrer landet svært klar over. Utfordringen for oss, er at det er mindretallet av befolkningen som klarer å fatte at våre politikere og byråkrater kan tenke på denne måten. Hvorfor det? Jo fordi de fleste av oss tenker ikke sånn, og dermed tror vi at alle andre er akkurat som meg.

Det finnes en enorm kraft i å være vag, spesielt om du er politiker. Våre «folkevalgte» mester kunsten av å si mye, uten å si noe som helst. Hvis du er for demokrati bør du se at dette er noe av det som svekker tillitten til demokratiet aller mest, nettopp det at politikere snakker for mye bullshit og for lite fra levra. Det blir spennende å se hvordan valget til høsten ender opp, men jeg har en spådom: Politikerene kommer til å bruke vagt språk med lovnader som er intetsigende og ikke betyr noe, og uavhengig av hvem som kommer i regjering så kommer den globale teknokratiske agendaen til å fortsette som før.