I de siste åra, og spesielt etter at jeg starta Ytringsforum, har fokuset i arbeidet dreid seg om økt personlig og samfunnsmessig frihet. I tiden som har gått, går det stadig mer opp for meg, at den eneste måten vi kan arbeide mot en mer varig frihet for oss alle sammen, er gjennom kultur. En nær, lokal kultur, som handler om samhandling og valgfrihet.

En effektiv måte å arbeide mot et totalitært samfunn, med altomfattende makt og oversikt, er å arbeide med å skape en kultur, hvor det er utenkelig at et slikt undertrykkende samfunn kan eksistere. Det er selvsagt ikke lett, når de vi jobber mot har tilnærmet uendelig med ressurser, har voldsmonopolet og «makten» på sin side. 

Vi kommer ikke til å få et liberalistisk eller totalt frihetsorientert samfunn innen kort tid, eller innen en rimelig tid – kanskje ikke en gang innen min livstid – men, det vi kan kjempe for, er noe som flertallet i Norge er enige i – nemlig å holde Norge utenfor den Europeiske unionen.

Å bli medlem i EU, vil bety å gi norsk suverenitet over til byråkrater i Brussel, ergo vil det å holde seg utenfor bety større frihet for deg og meg; og i teorien mer påvirkningskraft på våre politikere. Vi har selvsagt null påvirkning uansett, men jeg sier i teorien. 

Norge nærmer seg EU-medlemskap 

Politikerene på stortinget representerer ikke den norske befolkningen i den grad det gjelder EU. På stortinget er det et stort flertall for et medlemsskap i unionen, mens i befolkningen er det et flertall for å holde oss ute av unionen. Argumentet som verserer på internett blant en del nordmenn er da at, politikerne våre arbeider på bestilling av eller ideologisk for den europeiske unionen, og ikke Norge.

Hvis jeg skal lytte på TikTok-kommentarene (noe jeg ikke gjør) så burde vi finne frem giljotinen for disse politikere. Dette er så absurd idiotisk at jeg nærmest er tillatt å tenke at noen kommentarer er bots, eller rett og slett psyops (psykologiske operasjoner). Selvfølgelig skal politikere ta ansvar, og det er så absolutt noe de i svært liten grad gjør. Selv når vi har sagt nei til EU to ganger, får vi et snikmedlemskap gjennom EØS og ender opp med å innføre lover og direktiver ingen velgere i Norge har stemt for. Dette er selvsagt helt feil, ikke bare er det umoralsk og udemokratisk, det er også jækla sleipt når politikere bruker argumenter som: 

Hvis vi ikke gjør som EU sier, så slutter de å handle med oss. Da bør vi like godt bli med i EU så de slipper å true oss, og da trenger de heller ikke tvinge oss lenger 🤷‍♂️

Hvis vi oppriktig er opptatt av vårt lands frihet, og vår egen personlige frihet – så må vi jobbe kulturelt, lokalt og nasjonalt. Vi må stå opp, og tørre å si meningen vår om EU og andre overnasjonale organisasjoner som står for mer sentralisering av makt og mindre personlig, og nasjonal frihet.

PR og psyops

Nylig var jeg i en situasjon der medlemsskap i EU ble diskutert. I podcasten (Ytringsforum), har jeg diskutert tidligere hvordan mediene er med på å drive frem visse narrativer og meninger, og hvor lett det er for de å gjennomføre dette når de alle står så samlet om en sak. I den EU-diskusjonen jeg tok del i, nevnte en av de som var tilstede at individet hadde stemt nei til EU to ganger tidligere, men nå var personen overbevist om at: 1) vi burde ha en ny avstemming, og 2) personen ville i dette tilfellet stemt for medlemsskap.

Hvorfor det? Hva er det som gjør at denne personen endrer mening? I individets egne øyne handlet det om (surprise, surprise) situasjonen i verden, og at Norge er i en farlig situasjon. Høres det kjent ut? For meg høres dette ut som en person som leser dinosaurmediene, slik som så mange gjør, nettopp fordi det narrativet de presenterer som det eneste mulige, er det som konsumeres. De siste ukene har det vært artikkel på artikkel, om hvor ille det står til med verden, og at den eneste redningen for lille Norge er et EU-medlemsskap. Det er en fascist i det hvite hus, og USA er ikke lenger allierte, men faktisk fiender.

For skal vi tro konsermediene her til lands, så er det like før Norge faller sammen, i mangel på å bøye seg for politikerne i Brussel. Det er kun der Norge vil finne sin trygghet, og vår allés europeiske frihet. Men så var det nå det med frihet da, hvor fri er vi egentlig her i vesten? Tro meg, jeg mener ikke å påstå – som noen nolduser kommenterer – at det er bedre i østen, det er det ikke. Men frihet her i vesten har nå blitt: «frihet til å si og gjøre det som er statlig godkjent og politisk korrekt».

Selveiersskap og EU-medlemsskap

Jeg eier heller ikke deg, men nå virker det som om alle (eller nesten alle) er av den oppfatning av at staten, eier deg og meg. Tenk litt på det. Jeg trodde vi lærte på skolen at jeg er den eneste som bestemmer over min egen kropp, og tanker – men vi lærte jo veldig tydelig av koronapandemien at det stemmer faktisk ikke. Legg merke til det, at den nye «biosikkerhetsstaten», er en virkelig greie. Det koronapandemien egentlig viste oss er to ting: 1) at staten er villig til å gjøre hva som helst for å få vilja si, og kue invidiet etter dets ordninger, og 2) at individene i samfunnet er villige både til å la seg kue, og til å hetse, diskriminere og regelrett angi andre som er av en annen mening enn dem selv.

Nå eier du ikke dine egne tanker eller meninger lenger heller, fordi du kan ikke ha meninger som ikke passer inn i den offentlige debatten. Det er helt sant. Nylig bestemte regjeringen seg for å innføre en EU-lov, som blant annet er ment til å «beskytte» den offentlige debatten fra uønsket påvirkning, og å «beskytte» deg fra ulovlig innhold og desinformasjon. Bare hør på det Orwellianske språket de bruker. Virkeligheten blir snudd opp ned. Så du eier ikke din egen kropp om det skulle komme en ny pandemi eller lignende, og du kan heller ikke eie din egen frihet til å oppsøke mangfoldig informasjon, ettersom nasjonstater over overnasjonale organisasjoner som EU kan definere hva som er sant og usant.

Jeg prøver ikke å insinuere at om vi holder oss utenfor EU, så kommer Norge til å være et land hvor ytringsfriheten og muligheten til å gjøre opp sin egen mening står sterkt. Det tror jeg ikke, fordi det er ikke sånn det er nå. Men, jeg tenker at et eventuelt medlemsskap i EU vil gjøre det desto lettere for norske politikere å klandre Brussel for eventuelle endringer i håtspråkloven eller lignende innskrening av ytringsfriheten.

Superstaten EU

Politikerne, redaktørene og nesten samtlige journalister vil at vi skal si et klokkeklart «Ja» til EU. Argumentene deres sirkler rundt usikkerhet i Europa knyttet til krig, og til at vi har Russland som nabo. Det de helst ikke vil snakke om er den uvisse realiteten av hva et EU-medlemsskap innebærer.

I argumentasjonen som verserer i avisene på nett, handler det om at et medlemsskap betyr tettere samarbeid med EU, og garanterer Norge på en bedre måte enn NATO gjør i dag. Faktumet er at det siden førtitallet har blitt diskutert om EU burde bli en føderasjon av stater, altså en superstat. Den diskusjonen foregår forstatt, og å melde oss inn nå, vil kunne bety å gi fra oss all suverenitet i fremtiden, i alle spørsmål.

I en slik situasjon vil det ikke være noe diskusjon om en føderal stat som Norge må bidra i en fremtidig krig, selv om vi måtte være uenig. Diskusjonen bærer rundt at det vil være enklere for folk å forholde seg til en demokratisk valgt EU-president, og at dette vil skape mindre byråkrati. For oss som lever i virkeligheten og ikke er ideologisk fangede EU-fanatikere, så skjønner vi selvsagt at det ikke vil ende opp sånn.

Slik det er i dag, kan Norge ikke melde seg inn i EU. Rett og slett fordi fremtiden for EU som organisasjon er uviss, og våre politikere ikke kan garantere for noe som helst, når det gjelder suverenitetsspørsmål eller lignende. Man kan jo spørre seg selv hvorfor politikerene våre er så opptatt av et medlemsskap. Jeg vil påstå at det må være deilig å være norsk politiker (iallfall mer enn det er i dag) om vi er i en situasjon hvor storparten av avgjørelsene blir tatt i en hovedstad i et annet land. I tillegg til det, er det jo ikke så ille å selge sjela si, og tilgang til norske naturressurser (som byråkratene i Brussel klør i fingra etter) når du vet at det godt mulig kan vente en godt betalt posisjon, litt lenger sør i Europa.